Vinner av TV2 sin nysatsning Alene! For en opplevelse. Det å kunne stille opp i en konkurranse i det man driver med, og attpåtil vinne, er fantastisk stort.

I fjor vår kom jeg, etter tips, over en annonse på TV2 sine hjemmesider, der de søkte etter deltagere til et nytt reality-konsept. For villmarkinger stod det, omtrent som eneste beskrivelse av konseptet. Vi skulle klare oss på egen hånd ute i naturen. Dette var noe for meg.

23. august ble vi fløyet ut med helikopter, til omtrent midt på Altevatn i Indre Troms. Vi hadde aldri hørt eller sett noe navn til der vi skulle, men Norge er ikke så stort så vi skjønte ganske raskt hvor vi var i periferien. Det var en lang dag med mye venting på helikopter og båter, men rundt 2100 på kvelden hoppet jeg av på land, midt på nordsiden av Altevatn. Nordsiden tenkte jeg, det er bra, da har jeg sørvendt terreng, det er alltid en fordel. Når jeg gikk av båten var det 14 timer siden frokost. Vi var altså meget sultne i det vi gikk på land til det ukjente. Det er lett å sitte i sofaen å se på, men følelsen av å stå der skrubbsulten, uten noen formening om hvordan terreng og mattilgang ser ut er ikke så lett å takle. Mørket kom raskt, og med unntak av noen multer så var det ikke stort å få i kroppen denne dagen.

Jeg oppdaget raskt at jeg hadde et område det var mulig å skaffe seg greit med mat. En fin liten elv kom ut i Altevatn, og der hadde jeg fiskeplassen min. Etter noen dager fant jeg vanvittige blåbær-hauger, omtrent en kilometer nord for der jeg valgte å ha camp. Tørr ved var det uttømmelig av på strendene ved Altevatn, som er en oppdemt innsjø. Jeg begynte å jobbe med gamma på dag 2 og den tok ganske tidlig form. Her skjønte jeg fort at jeg kunne holde ut lenge!

Etter en ukes tid var rutinene innkjørt, og jeg hadde alltid en grov plan på hva jeg skulle gjøre for å gå seirende ut av konkurransen. Det viktigste var å sette og trekke garnet vi fikk utdelt. Jeg fikk også noen fisker med håndsnøre, men her måtte man tenke rasjonelt med tanke på hvor mye energi man brukte. Garnet ga meg uten tvil mest mat for energibruket. Det er ikke sportsfiske, men her handlet det tross alt om å vinne en konkurranse… Rutinene var som følger: Stå opp og trekke garn, renske garnet. Ta vare på fisken, noe ble røyket og tørket, mens noe hadde jeg ferskt nedgravd i myra. Sanke blåbær, som er den viktigste kilden for karbohydrater. Først blåbær, deretter krekling, som holder seg lengre enn blåbær. Bygge på gamma, vinteren kan være over oss når som helst. Sette ut garnet på ettermiddagen. Deretter spise seg god og mett med en 3-4 flotte steke-fisker. Etterfulgt av 3 timer foran bålet til dessert. Snakk om det gode liv!

Det at det gikk så enkelt, gjorde at jeg trodde dette kom til å vare i månedsvis. Det ble også en stor utfordring å takle. Ville jeg gjøre dette her hele høsten? Jeg er en lidenskapelig jeger, og lever og ånder for september og oktober. Med 2 fuglehunder hjemme var det tøft å innse at alt dette skulle gå tapt. Men med et konkurranseinstinkt som overdøver det meste, var det aldri et tema å reise hjem. Dette skulle jeg klare!

Etter ca 3 uker så begynte jeg å få store blemmer på venstre hånd. Ikke noe uventet egentlig. Men det spredte seg raskt, og bare på den venstre hånda. Hvorfor ikke den høyre? Skulle tro det ble like mye sår på begge? Etter hvert utviklet det seg til sterk kløe, deretter hevelser. Dette er ikke bra. Jeg skjønte etterhvert at det var fisken som var problemet. Etter ca 4 uker så hovnet hånda opp hver gang jeg håndterte fisk, som var 2 ganger daglig. Jeg hadde rett og slett utviklet en form for allergi mot fisk! Nå fikk jeg mye fisk, faktisk like mye som resten av deltagerne fikk til sammen. Men allikevel, dette kunne faktisk ha ført til at jeg måtte reise hjem. Ikke frivillig, men legene fulgte opp dette nøye, og ville ikke nølt med å sende meg hjem hvis det var fare for liv og helse. Heldigvis stabiliserte det seg, og hele konkurransen var over før det ble for alvorlig.

Vanvittig følelse å ha klart det. Når hundene kom så skjønte jeg ingenting. Jeg trodde det var en rypejeger som passerte først. Og det tok nærmest 1 minutt før jeg skjønte av det var mine hunder som var der. Jeg var i min egen lille boble der, og det var noe som ikke stemte at de skulle komme dit jeg var. I båten på vei tilbake til sivilisasjonen gikk det opp for meg at jeg har klart det. Følelsene flommet over i kroppen og det var deilig å sitte med Nira der. Jeg følte jeg hadde gjort alt riktig for å være best mulig forberedt til vinteren, og for å vinne hele skiten. Gamma mi var klar for vinterstormene. Jeg hadde over 20 tørrfisker hengende i taket på gamma. Hele soveposetrekket mitt var fullt i store blåbær. Fortsatt var det masse krekling igjen, og fisket var fortsatt utmerket. Nest siste dagen, dag 34, fikk jeg 16 fisker. Jeg fråtset og spiste meg mett 3 ganger den dagen. Jeg hadde klart det. Med god margin.

Nå er det over et år siden innspillingen var slutt, og jeg reiste hjem som vinner av konkurransen. Det har gått overraskende greit å holde dette skjult for allmenheten, da jeg veldig gjerne ønsket at alle som så på skulle få den spenningen som forhåpentligvis var i programmet. Selv føler jeg at serien tok seg opp etterhvert, og slutten var veldig bra. Føler også at det var veldig realistisk fremstilt. Noe spenning er selvfølgelig klippet til, men slik vil det vel alltid være. Ekte og ærlig reality, slik det en gang var ment å være.

Tusen takk til alle som har fulgt med, settes stor pris på. Dette livet har jeg tenkt å fortsette med 🙂

Jens

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *